"En middag" av Christian Krogh

”En middag” er en novelle skrevet av Alexander Kielland som omhandler et middagsselskap som en far holder til ære for sin sønn som nettopp har mottatt veldige gode eksamensresultater, noe som alle mener er på sin plass å feire. Den stolte far vil holde en tale til forsamlingen på tross av at han ikke er noe særlig til taler, og etter en kronglet start får han frem budskapet sitt om at barna er de voksnes håp – de er en forlengelse av sine foreldre. Faren snakker positivt om framtiden og håper at sin sønns generasjon vil oppleve forbedringer og ny oppdagelser som vil bedre levekårene. Sønnen blir rørt da han hører faren snakke om han som ”en som har tredd inn i de voksnes rekker”, spesielt siden han alltid har sett på faren som en streng mann som ikke viste tegn til mye følelser.

Senere på kvelden samles folket i grupper naturlig oppdelt etter alderen, de eldre mennene i hjørnet diskuterer politikk og samfunnsproblemer mens ungdommene står og diskuterer mer lystige temaer i hagen. Sønnen med sin nyvunne tillitt til faren griper utover kvelden inn i de voksnes samtale og retter på farens utsagn som har mener er ukorrekt. Faren blir veldig sint av sønnens inngripelse – dette har ikke ungdommen noe med. Han mener sønnen ikke har noe han skulle sagt, han er da bare et barn. Sønnen hisser seg opp og føler seg lurt – hva mente da så faren med den lange talen sin om at han nå var en del av de voksnes verden?

Den gamle lærer tar med sønnen ut i hagen for å roe han ned, og også for å fortelle han hans syn på saken. Adjunten forklarer at det er en stor forskjell på hva en person sier i en tale og hva han står for i virkeligheten. Videre sier han at sønnen kommer til å få sin fars syn på livet på han blir like gammel som han, noe sønnen nekter å tro på.

Kielland har tydelig lagt sympatien på studenten som har et mer realistisk syn på livet enn de eldre, som kan minne mer om naturalister. Sønnen er på en måte den positive realisten som kjemper mot de eldres tanker. En får følelsen av at den tiden de lever i preges av sterke skiller mellom unge og eldre, der de unge ikke har så mye de skulle ha sagt. Respekten for de eldre er sterk, de har mer livserfaring og visdom.

Motivet i teksten kan være blasfemi – det å si noe men gjøre/mene noe annet, slik som karakteren til faren var et tydelig eksempel på. Det kan også være den tids respekt for eldre, og også motsatt: mangel på respekt for de yngre.

I farens tale er det mye innslag av framtidstro da han håper ting vil bli bedre for hans sønns generasjon. Han holder en flott tale med fine ord, men står ikke for disse meningene personlig. Innholdet i talen er realistisk med tanke på framtidstroen og den positive undertonen, mens selve meningene til faren som kommer frem senere på kvelden står stikk i strid. Adjunten som tar med eleven ut i hagen har også et naturalistisk syn da han nevner at sønnen vil bli akkurat som sin far når han blir eldre, tanken om arv og miljø var noe som kjennetegnet naturalismen. De mente det var lite en kunne gjøre fra eller til for å forandre livssituasjonen, for til slutt så var alt avhengig av hvilken familie du kom fra eller andre arv og miljø-faktorer.